Isen har for lengst gått i Snarøyhallen, og de årlige memoarene fra sesongen som gikk skal nedtegnes på vår tids steintavler. Dette var sesongen vi skulle prøve å ta steget opp i eliten, men vi var heller ikke i år gode nok.
Litt under fjorårsnivå
For andre år på rad vant vi førstedivisjon, men på en mindre overbevisende måte enn året før. Vi måtte tåle to tap mot ett i fjor, og det holdt til seier. Poengdifferansen synes imidlertid overbevisende nok, med gjennomsnittsresultat 10-4 gjennom seriekampene.
På turneringsfronten skuffet vi i Olavskøppen og Hvidovre, og i det som kanskje var vår siste opptreden i Kolsås Cup. Griseflaks førte oss til NM, etter at vi mirakuløst vendte kampen mot klubbkameratene Eitzen. Heller ikke levde vi opp til egne forventninger i elitekvalifiseringen, selv om de to Oppdalslagene nok har mer å hente enn oss i neste sesongs eliteserie.
NM var høydepunktet
NM på Oppdal er alltid en trivelig opplevelse. I hvert fall om en ikke lar tap gå nevneverdig inn på seg. Her viser vi at vi er i stand til å kjempe om seieren mot flere av elitelagene. Men det svikter på manglende rutine, og på at vi spiller for få kamper mot motstandere av eliteseriekaliber.
Mot slutten av sesongen, klarte vi å heve kvaliteten i treningene en del, sikkert med NM som motivasjonsfaktor. Vi trener lite i utgangspunktet, og det er mange oppgaver som vi åpenbart må terpe mer på. Det er fortsatt mye drifting og dårlige slipp å se. Dette skal vi nok klare å få mer skikk på.
Forsiktig optimisme før neste sesong
Vi har blitt bedre. Vi vet mer om hva som kreves for å heve nivået. Spørsmålet er om viljen er tilstede til å gjøre det vi må for å komme opp på elitenivå? De litt mindre bra turneringene må nok lukes bort til fordel for turneringer der vi kan få møte lag vi kan lære av – så får vi heller tape og ryke ut tidlig. Vi må trene oftere og med høy kvalitet. Vi må legge en plan for kommende sesong, og bli enige om hvor vi skal legge listen. Og Ole Ingvaldsen må ta til vett, og slippe oss til i Oslo Cup, så vi får muligheten til å sikre laget økonomisk ved å vinne skiten…
Å vinne førstedivisjon for tredje gang på rad må være et hovedmål for neste sesong. Det blir ikke lett. Jeg tror for eksempel at Snarøens lag Eitzen virkelig kan melde seg på i toppen allerede i år. Forhåpentligvis lager de problemer for de andre potensielle topplagene også. Karrer vi oss til elitekvalik så skal vi vise at det er vår tur til å rykke opp.
Vi har heller aldri opplevd å spille NM på ”hjemmebane”. Tradisjonelt har det vært vanskeligere å kvalifisere seg til NM i Oslo-området. Men siste helgen i februar ønsker vi å benytte i Snarøyhallen. Ingen tvil om det.
Morsomste øyeblikk
Først og fremst har vi det utrolig gøy med curlingen, og latteren sitter alltid løst. Her er det jeg husker best fra årets sesong:
- ”PROBLEM!” (utrop fra undertegnede, i mangel på bedre ord. Tanken var å få skipen til å hjelpe til med å koste…)
- ”Dilemma”. Et uhyrlig spill utviklet i bilen hjem fra NM på Oppdal, der Team Broen presenterte hverandre for ulike varianter valg av typen pest eller kolera. Det var ingen grenser for hvor jævlige alternativer vi presset hverandre til å ta stilling til.
- ”Brakfjerten”. Denne gikk jeg personlig glipp av. Det skjedde på hamburgerrestauranten Max i Sverige på tur hjem fra Hvidovre. Jeg var innom toalettet, og da jeg kom ut ligger de andre tre over inventaret og råflirer. En av guttene hadde totalt feilberegnet en ”smyger”, som virkelig ga gjenklang mot treverket han satt på.
Jeg ønsker alle curlinginteresserte en god sommer. Det er ikke lenge til ice-kingen igjen kjøres på Snarøya – jeg bare nevner det.
- STIG -
